Kritikerprisen for dans 2025-2026

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2025/2026 tirsdag 22. september 2026 på Litteraturhuset i Oslo.

ved Martin Lervik

Kjære publikum og kjære nominerte!

I forrige runde hadde de nominerte beveget seg ut av de tradisjonelle scenerommene. I denne runden er de tilbake i dem, noe som kanskje handler like mye om verdenen utenfor og nødvendigheten av å skape andre rom å være i. Ikke som et tilfluktsrom eller som et ønske om et lite avbrekk, men som en forlengelse av noe man drømmer om eller lengter etter; noe som kanskje kan vare.

Felles for de tre nominerte forestillingene er motstand og det skeive. Det skapes rom som utfordrer, og det gjøres forsøk på å demontere og transformere dem, noe som igjen synliggjør skjøre hierarkier og etablerte ideer om scene og sal. Enten det inviteres inn til en filippinsk diaspora, en fremførelse av marxistisk kroppshøl stev eller dekadent hoffdans hos solkongen selv.

De nominerte til Dansekritikerprisen 2025/2026 er:

• Magnus Myhr for koreografi og utøvelse av Kauk, premiere på Rosendal teater, mars 2026.
• Carl Aquilizan for koreografi og utøvelse av Siya, premiere på Dansens hus, mars 2026.
• Ingri Fiksdal og Louis Schou-Hansen for koreografi på The Court, premiere på Dansens hus i mai 2026.

Før jeg avslører hvem vinneren er, tenkte jeg å dele et lite utdrag fra en av anmeldelsene vinneren fikk. Så kan dere gjette hvem vinneren er:

«Kva har ho i munnen? Ein sigar, ei pølse? Nei, ho knaskar på ei gulrot og gir oss eit sjølvsikkert blunk, noko som bring fram latter i salen. Det er ikkje berre Allongeparykken og dei gulldekkja skoa som signaliserer at ho er Solkongen sjølv, men ogso utrykket: blikket hennar fortel oss at ho eig heile verda. Gruppa berer ho fram frå sceneteppet, ståande på ein stolperigg. Ho stig ned og banar seg veg gjennom publikum med faste steg, ser seg rundt med eit borande blikk som kan vekkje ærbødigheit hjå kven som helst. Hadde Ludvig XIV den same karismaen? Eg tenkjer at scena trekkjer fram ein tendens i oss menneskje til å glorifisere enkeltindivid, og at eineveldige maktpersonar har visst å utnytte dette i historias løp.»

Sitatet er fra min kollega Anna Einemo Frøysland for Shakespearertidskriftet, og anmeldelsen av forestillingen The Court.

Kjære Ingri og Louis, Gratulere med Kritikerprisen for dans 2025/2026!

The Court er en utforskende danseforestilling som blander barokkens hoffkultur og maktspill med moderne dans, estetikk og begjær. Inspirert av historiske «spøkelser» undersøker forestillingen hvordan fortidens maktstrukturer fortsatt eksisterer i dag.

Publikum inviteres inn i et fysisk og sanselig univers der de kan bevege seg fritt og selv være med på å forme sin egen opplevelse. Forestillingen blander historie, fantasi, ritualer og samtid, og utfordrer tradisjonelle måter å oppleve dansekunst på.

The Court fører oss tilbake til Versailles – til hoffet, dekadansen, ritualene og iscenesettelsen rundt Ludvig XIV. Det er begynnelsen på det som regnes som den sceniske dansekunsten.

Historien forteller at den franske kongen en gang var på en teaterforestilling og spurte: «C’est quoi, ça?» – Hva er det der?
«Det er protagonistens psykologiske indre, min konge.»

Hvorpå han svarte: «Nei, det er dans», og beordret dem til å flytte den fra bakgrunnen til forgrunnen: «Se på dette!»

Solkongen, som selv var en svært dyktig danser, innså at dans ikke bare var en personlig lidenskap, men også et nyttig verktøy for politisk propaganda og absolutt kontroll. Ved å kreve at adelen skulle beherske kompliserte koreografier, holdt han hoffet opptatt og bidro til å nøytralisere potensielle opprør blant aristokratiet.

I The Court viderefører Fiksdal og Schou-Hansen et kunstnerisk samarbeid som gjennom flere år har undersøkt forholdet mellom koreografi, historie, rom og fantasi. Med utgangspunkt i hoffet og Ludvig XIV bruker de historien som et materiale for å undersøke hvordan makt og hierarkier former kroppene, blikkene våre og måten vi beveger oss og oppholder oss i et rom på.
For å sitere en annen kollega, Julie Rognved Amundsen i hennes anmeldelse på scenekunst.no:

Fiksdal og Schou-Hansen viser oss hvordan makt er performativ i sitt vesen, og at særlig autoritær kongemakt bare kan sikres gjennom et estetisk uttrykk. Mbye fremstår som skremmende sterk og uforutsigbar, og vi i publikum blir hennes undersåtter. Jeg tenker på den amerikanske kampanjen «no kings» der det protesteres mot Donald Trumps autoritære tendenser. Her på berget glemmer vi innimellom hvor ladet konge-begrepet er og i hvor stor grad vi er mottakere av maktens estetikk. Hos Fiksdal og Schou-Hansen, og i Mbyes skikkelse, blir kongen både skummel og tiltrekkende, og selv om overdådigheten er skrudd og forvrengt, er aristokratiets selvoppholdelse poengtert og aktuell.

I The Court blir denne måten å forholde seg til historien på omsatt til et scenisk univers der det kjente hele tiden forskyves. Hoffet er både historisk referanse og lekeplass, både maktapparat og sammenbrudd. Det er et sted hvor historien ikke bare gjenskapes, men kan skrus fra hverandre, forvrenges og settes sammen på nytt.

Med det inviterer jeg dere Ingri og Louis, til å komme opp for å motta prisen – et trykk av Tom Gundersen.

Gratulerer!